Lokalhistorie

Fra Frederiks gaves Verk til Folldal Verk

Frederiks Gaves Verk drev storstilt kobbergruvedrift i Folldal og omegn fra 1745. Gruvelag fra Selsverket og Fådalsverket startet ca. 1745 skjerp like ved hverandre i Folldal. Selsverket på vegne av malmfinneren, bonden Ole Husom, og Fådalsverket 40 meter fra hans funn. De to første sjaktene het Glückauf og Elisabeth Magdalene. De kom etterhvert til enighet om felles drift, ledet av Joachim Hagerup, sønn av Hans Hagerup, som var eier av Fådalsverket, tilhørende Nordenfjeldske Bergamt, og nå deleier i gruvevirksomheten i Folldal. Hans Hagerup var og skipsreder og borgermester i Trondheim. Privilegiebrevet som Selsverket fra Søndenfjeldske Bergamt hadde med, bærer navnet Frederiks Gaves Verk. Det ble den nye gruvedriftens navn i Folldal og omegn. Navnet kommer av at stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve (1638-1704) fikk Selsverket av sin far, kong Frederik III.

Bergverket var altså tilknyttet to bergamt, og underlagt partisipantskap som var eiere av bergverket. Det var vanlig ved bergverk at en Bergskriver var regnskapsfører, og den som krevde inn penger, betalte materialer og sto for utbetaling av lønningene. Proviantskriveren skulle gjøre regnskap og innkjøp og sto for utlevering av mat og varer fra provianthuset. Overstigeren hadde ofte bergverkutdannelse, og hadde den tekniske ledelsen av drifta ved gruva. Stigerne ledet arbeidet i gruva. Ved smeltehyttene var det en ansvarlig Hytteskriver, med en Hyttemester under seg. Pliktfogden sørget for tilgangen av skogsvirke og trekull til gruver og hytter, og ledet bønder og andre som hadde pliktarbeid knyttet til gruvevirksomheten. Over fogden igjen var det en Skoginspektør.

Ved Verket var det ei Bergstue og ei Stigerstue. Bergstua var vanligvis kvilehus med langbord, benker, matkasser. Ved Bergstua var gruveklokka som ringte til og fra skift, med obligatorisk bønn. Stigerstua like ved, var for gruveledelsen og Overstigeren, og hadde sannsynligvis et boltret rom, hvor verdiene ble oppbevart. Her i Folldal bodde Overstiger Arne Iversen på nedre Kvannsletten (gården er borte nå), hvor også Provianthuset var på midten av 1700-tallet. (Veien gikk lenger ned den gangen.) Her bodde også prestene. Ved skolestua på Follheim (nedenfor kirka), ble det hvert kvarte år auksjonert ut arbeid ved Verket, til de som tilbød seg for lavest lønn. På gruveområdet var det også lagerbygninger, smie og innretninger for lesning og opptaging av malmen fra gruvesjaktene. Det var hestevandring, vasshjul ved sjaktene, og to vasshjul som dro blåsebelgen ved Smeltehytta, og en lang vannrenne som tilførte vannkraft til hyttebekken. Det var flere plasser for røsting og skeiding/sortering av malmen på gruveområdet. Skjærsteis- og kjernerøstingen kunne være 10x4x2 meter store trekonstruksjoner med malmbiter som ble røstet i flere måneder. Det trengtes mye tømmer til røsting, og kull til smelting. Tømmerkjøring og kullbrenning, var en del av bøndenes pliktarbeid ved gruva. Og viktig næringsvei i begge hoveddalfører.

Bearbeidingen av malmen foregikk i flere røste- og smelteprosesser. Etter at malmen hadde gått gjennom røsting og delsmeltinger i Folldal, ble den kjørt med hest til smeltehytta ved Lovise Hytte på Plassen i Alvdal, hvor garkobbersmeltingen foregikk. Det ble også smeltet malm fra Gaves Verk ved Fådalsverkets «Strøms Hytte» ved Strømmen i Alvdal til å begynne med. Hovedsmeltehytta «Lovise Hytte» som ligger ved Sølna i Alvdal, bygde Frederiks Gaves Verk allerede i 1748. Der bodde som regel også gruveledelsen, på «Plassgarden». Malmtransporten gikk på elveisen fra Folldal til Alvdal, eller ved kløv gjennom Høstdalen. En kan fortsatt se rester etter vasshjul, hestevandring, bergstue, stigerhus, smeltehytte, røsteplasser, andre hus, og en brønn, der Hovedgruva i Folldal lå for nærmere 300 år siden. Frederiks Gaves Verk drev ut malm ved flere gruver i området, bl.a Grimsdalsgruva, Nye Gruve (Grev Moltke eller Nygruva), Juliane Marie og Godthåp (ved Søndre Geitryggen), og Rødalsgruva.

Folldal hadde fast bosetting fra 1600-tallet, men ved oppstarten av gruvedrifta midt på 1700-tallet, økte innbyggertallet sterkt på få år. Fra 200 til 400 i løpet av de første driftsårene. Den første kirka ble satt opp i 1748, året gruvedriften offisielt kom i gang, og flere gruvearbeidere ryddet seg gårdsbruk nedover grenda mellom gruva og kirka. I tillegg bodde arbeidere i små hus i nærheten av gruveområdet. Legen, eller Feltskjæren, bodde ved Røroshaugen ved Storbekken, hvor det også var eksersisplass for militærtjeneste, noe gruvearbeidere og bønder ble pålagt å delta på. Samfunnsbyggingen var voldsom på kort tid. Østerdalskultur, Gudbrandsdalskultur og Trønderkultur møttes, og det ble skapt en bygdekultur basert på gamle skikker, mattradisjon, håndverk, fortellinger, dans og musikkliv. Gruvearbeiderne fikk seg setrer i de vakre fjelldalene rundt bygda.

På starten av 1800-tallet var det endel spørsmål om eierskap til gruva. Hovedgruva var farlig å drifte, og det var ras og branner. Etter mye om og men med partisipsntskapet og eierskapet, og litt dramatikk, overtok Røros Verk Folldalsverket i 1826 -1848. Så overtok et interesseselskap og benyttet i stor grad slagghaugene ved Hovedgruva til videre utvinning, ved ny teknologi, som var en lute- og felleprosess, kalt Sindings prosess, som ble utviklet i Folldal. Den erstattet røsteprosessene. Interesseselskapet drev utvinning fram til nedleggelsen i 1878. Aktivitetene med smelting var på 1800-tallet flyttet ned mot elva. Der det hadde blitt anlagt ny smeltehytte ved hovedveien (i dag FV29). Dette var først en gammeldags høyovn, tegnet av gruveleder Frederik Skancke som var leder da Røros Verk Eide Folldalsverket. Han fikk også tegnet et detaljert gruvekart. Hytta ved veien ble utvidet til å ha 2 smelteovner som en også kan se restene av i dag. I Folldal var det 4 smelteovner i drift i 1861, i følge beretning fra gruveleder Oluf Olsen. En kan fortsatt se smeltehytteplassen, fundamenter til ovner og blåsebelger, malmvelter, kull, og rester etter sagverk og vannrenne fra Gorrbekken, ved den nedre smeltehytta. Stigerboligen som sto der FV29 går i dag, ble kjøpt på auksjonen, holdt på stigergården Tangen ved gruvenedleggelsen i 1878, og flyttet til en Klemetsplass, en gammel gruvegård i Folldal. Skinnbrevet til Feltskjæren ble gjenfunnet ved en tilfeldighet, og er bevart hos Anno museum Nord-Østerdal. På det nedre hytteområdet var det også provianthus, stall, en blåsteinsfabrikk, svartkobberbod, lagerhus og brakke.

Malmtransporten til Louise Hytte, foregikk den gang med hest eller okse og slede på elveisen på Folla. Det ble av og til benyttet kløv over Høstdalen, noe somvar slitsomt for folk og dyr og krevde mer betaling. Garkobbersmeltingen til kobberplater foregikk ved Louise Hytte. Louise Hytte brant ned i 1878. Foldalens Interesseselskap med Helge Wæringsåsen og Morten M. Egnund i spissen, var interessert i å få hentet ut de store malmmengdene som var ved Folldalsverket, og de fikk nesten anlagt en smalsporet jernbanetrasé til jernbanen til formålet. Men saken endte i stedet med å velte en regjering. Mye malm var nå utvunnet ved gjenbruk av slagghauger, og mye var igjen, noe som interesserte den unge gruveingeniør Lund.

Direktør Worm Lund hadde, i likhet med Wæringsåsen, Egnund, Benz, og andre bergverksfolk, stor tro på den rike malmforekomsten i og utenfor Hovedgruva i Folldal. Foldal Copper & Sulphur Co. Ltd. med engelsk kapital i ryggen, bygde opp ny virksomhet med lesning og kartlegging fra 1904, og igangsetting i 1906, og forvandlet Verket til det vi ser i dag. Også Lund planla og stikket jernbane mot Hjerkinn, inn til det midtre verkesområdet, men den ble ikke realisert. Malmen ble i stedet transportert med Nord-Europas lengste taubane til togvogner ved Alvdal jernbanestasjon.

Det var tydelig klasseskille mellom ledelsen og arbeiderne ved Verket. Arbeiderne manglet bl.a bad den første driftsåra først på 1900-tallet, og lompen (arbeidsklærne) ble lagt i dynamittkasser under senga. Og mange bodde sammen i brakkene. Fotografene Oscar Holte og verksmester Axel Rosenvinge Borchgrevink har dokumentert rikholdig, både omgivelser og mennesker gjennom mange år. Det gir et godt innblikk i drifta og kulturen ved Verket.

Det var altså nok en gang en voldsom samfunnsbygging rundt Verket i Folldal først på 1900-tallet, og det nye sentrumet i bygda ble til. Folldal ble skilt fra Alvdal som egen kommune i 1914. Verket ble bygd opp i en nyklassisk stil med innslag av Jugendstil på ledelsens boliger. Direktøren hadde både tennisbane, badebasseng og hageanlegg ved sin villa. Det ble i løpet av få år bygd opp driftsanlegg, brakker, verksted, bad, bryggerhus, bakeri, stall, skole, butikk, meieri, og et av landets første Folkets Hus. Og flere butikker og utsalg kom til i sentrum. Gruva ble driftet dypt og langt inn i fjellet og malmen ble etterhvert tatt ut ved nivå 2, og fraktet med taubane til togvogner ved Alvdal stasjon. Det ble nå foredlet store mengder svovel i tillegg til kobber, og gamle velter ble også nå gjenvunnet. På 1930- tallet ble det bygget nytt flotasjonsanlegg som var i bruk helt til 1970.

Arbeiderne og ledelsen hadde mange sosiale aktiviteter innen idrett, korps og musikk, teater, speider og skytterlag. Gruvene konkurrerte gjerne med hverandre med kongepokaler i bl.a hopprenn. Arbeideridretten i Norge hadde mange dyktige deltagere fra gruvebygda. Klasseskillet var stort, og foreningslivet i arbeiderforening og fagforbund var sterkt. Kvinnene forente seg allerede i 1914 i Folldal Arbeiderkvinnelag, og skrev i lagsavisa Viljen fra møter og samfunnsliv. Kampen for tilværelsen, og bevisstheten om sine rettigheter, førte til flere konflikter. Allerede i 1907 og 1910 brøt det ut streik. Kravene var bedre lønn og etterhvert 8 timers arbeidsdag. Mest kjent er den tre år lange Folldalskonflikten, eller «Den lange streken» fra 1929-31. Direktør Lund måtte gå av som leder.

Det var drift ved Hovedgruva i Folldal fram til 1941. Etter det hadde Folldal Verk og nye eiere videre drift ved Nygruva og Geitryggen gruver. Flotasjon, verksted, taubane og administrasjon var fortsatt i drift ved Hovedgruva. Administrasjonen, uteavdelingen og verksted fortsatte å være i Folldal da gruvedrifta foregikk på Tverrfjellet på Dovrefjell (1968-1993). Gruvedrifta i Folldal, på Tverrfjellet i Dovre, ble helt nedlagt i 1993. I dag er det gruve- geologi- og naturmuseum med kro på området ved Hovedgruva i Folldal, med mulighet for en togtur inn til fjellhallen «Worms Hall» 600 meter inn gruva. I dag brukes navnet Folldal gruver i drifta av området og formidlingen av gruvehistorien. Drevet av en stiftelse med forkortelsen SFG, som opprinnelig ble dannet av Gruvearbeiderforeningen med formål om å ivareta gruvehistorien.

Folldal Gruver har laget en oversikt over eierskapet ved Folldalsgruva som er delt på Facebook:

Eierselskapene (driftsperiodene) ved Folldal Verk 1748-1993

1748 – 1826
Etter at gruvedrifta så smått kom i gang i august 1745, fikk Frederiks Gaves Kobberverk privilegiebrevet på forekomsten i Folldal (datert 15.7.1748). Dette var opprinnelig kobberverket på Sel i Gudbrandsdalen, så navnet vart på denne måten flytta fra Sel til Folldal. Selskapet drev Folldalsverket fram til 1826.

1826 – 1848
Røros Kobberverk kjøpte gruvene og rettighetene i 1826 og drev Folldalsverket videre til 1848. Rørosverket la da ned gruvedrifta, men beholdt smeltehytta Lovise Hytte i Alvdal.

1852 – 1878/1906
Foldalens Interessentskab er ei videreføring av interessentskapet som drev gruvedrift i Grøtådalen i Tron i 1840-åra. Selskapet overtok gruverettighetene og starta opp att drifta i Folldal omkring 1850. Selskapet drev Folldalsverket til årsskiftet 1878-79.
Selskapet vedlikeholdt rettighetene og arbeidde for ny og utvida drift, som inkluderte bygging av sidespor til Østerdalsbana i Alvdal, men dette lyktes ikke. Selskapet figurerte etter hvert under navnet AS Foldals Værk, og solgte rettighetene til britiske interessenter i 1906.

1906 – 1938
Internasjonale gruveinvestorer i London bekosta lensing og undersøkelser av Gammelgruva fra 1904. Disse danna i 1906 selskapet The Foldal Copper & Sulpher Co. Ltd., som overtok rettighetene samme året og gikk i gang med oppbygging til ny gruvedrift i Folldal. Selskapet vart av avvikla i 1938.

1938 – 1993
Det norske selskapet AS Folldal Verk vart danna i september 1938. Det overtok rettighetene og fortsatte drifta. Skiftende eierskap: Borregaard medaksjonær, seinere eneaksjonær, til slutt Orkla Borregaard og finske Outokumpu OY gjennom Norsulfid AS. Selskapet vart avvikla i forbindelse med avslutninga av gruvedrifta på Tverrfjellet i 1993.

Folldal Gruver har også laget ei liste over bibliografi om Folldals gruvehistorie:

• Alander, Arild: Folldal Gruver – kulturhistorisk tilbakeblikk – 1906 – 2006. 2006
• Arbeiderbevegelsen i Folldal. 1981 (utg. av Folldal AOF-forening)
• Berg, Bjørn Ivar (red.): Bergverk i Norge. Kulturminner og historie. 2016
• Brandsnes, Erling: Samhold og solidaritet i 100 år. Folldal arbeiderparti. 2012
• Brandsnes, Erling: Folldal kommune 100 år. 1014 – 2014. 2014
• Bull, Edvard: Renhårig slusk. 1961 (inngår i Norsk Folkemuseums serie Arbeidsfolk forteller, noen informanter fra Folldal Verk)
• Bækkelund, Bjørn; Kalvatn, Stig Johan (red.): Bygdebok for Folldal bd. IV. Folldal Verks historie. Ca. 1745 – 1993. 1998
• Carstens, Halfdan (red.): … bygger i berg. En beretning om norsk bergverksdrift. 2000
• Egeberg, Ferdinand Peder: Et lite geologisk eventyr tilegnet Folldal Verk. 1953
• Espelund, Arne: Fra berggrunn og jordsmonn i Rørostraktom med tillegg fra Folldal – Alvdal i sør til Tydal i nord. 2017
• Espelund, Arne: Kobber i Det Nordenfjeldske Bergamt. 1998
• Folldal Grubearbeiderforenings 50 års beretning. 5. mai 1906. 5. mai 1956. 1956
• Folldal Verk AS. Udat. (lite hefte, utgitt av bedrifta?)
• Folldal Verk gjennom 240 år. Historiske trekk. 1748 – 1988. 1988
• Folldalbilder, bind I. Liv og virke ved Folldal Verk fram til ca. 1940. 2004
• Industrispor. Fra Melbu til Lindesnes. 2008
• Kulturminnet Folldal Verk. Foreløpig delrapport utarbeidet på oppdrag fra Nærings- og handelsdepartementet. 2010
• Kulturminner for Hedmarks framtid. Fylkesdelplan for vern og bruk av kulturminner fra 2005. 2004
• Lillerovde, Kristian: Krig, kis og eksport: Foreningen for eksport av norsk kobberholdig svovelkis 1916-1924. 2012 (masteroppgave i historie)
• Lindal, Hans: Min livshistorie. Fortalt av Albin Johansen. 1935
• Mikkelsen, Per R.: Bergverksfortellinger. Introduksjon til norsk bergverkshistorie. 2018
• Moseng, Rune (red.): Bus-galleriet. Et knippe intervjuer med – og notiser om folk som arbeidet ved Folldal Verk i perioden 1906-1993. 2007
• Moseng, Rune; Kielland-Larsen, Anne Grethe: Folldal Verk. Folldal og omegn i tekst og bilder. 1904-1944. Foto: Axel Rosenvinge Brostrup. 2020
• Nilsen, Tom: Når fortida blir framtida. Arbeiderbevegelsen i de tekniske og industrielle kulturminnene. 2019 (inneh. art. om Folldal gruver)
• Nordeng, Jan Inge; Brandsnes, Erling Magnar: Folldalskonflikten. 1929 – 1931. Historisk særoppgave 1965
• Randen, Per Edvard: Foldalens Grubearbeiderforening gjennom 85 år. 1991
• Randen, Per Edvard: Foldalens Grubearbeiderforening. Perioden 1991 – 1995. 1995
• Riksantikvarens bevaringsprogram for tekniske og industrielle kulturminner. Udat.
• Rønning, Bente: Kvinners arbeid på og rundt Folldal Verk. 1995 (masteroppgave)
• Skoug, Helge: Om å ta vare på gamle hus- Veileder for reguleringsplanen Gamle Folldal Gruver. 2005
• Spangen, Amund: Borforhold ved Folldal Verk til ca. 1950. Udat.
• Stuedal, Viggo: Noen trekk vedd den organiserte arbeiderbevegelsen i Folldal i tidsrommet 1906-1950. 1976 (hovedfagsoppgave i historie)
• Støen, Per B.: Folldal Verk gjennom 200 år. Historiske trekk. 1748 – 1948. 1948
• Sæter, Ivar: Foldalen. 1920 (inneh. et større avsnitt om Folldal Verk)
• Vogt, J. H. L.: Norske ertsforekomster. VII. Foldalens kisfelt. 1889

Historie i regionen

Anno – Musea i Nord- Østerdalen gir oss historiekunnskaper i regionen. Mye lokalhistorie finnes i årbøker. Her er Digitaliserte utgaver av «Årbok for Nord- Østerdal»

Oversikt over titler i årbøkene

Folldal Mållag har gitt ut flere lokalhistoriske bøker, bl.a flere «Tonestreif frå folldalspennar» og «Historier frå Folldal – humor og gapskratt» av Stein Dalen. Mållagene arrangerer Garborg-dager.

«Foldalen» – bygdebok av Ivar Sæther fra 1920, «Alvdal, ei bygdebok», nyere bygdebøker, og andre historiske bøker kan leses på Nasjonalbibliotekers nettsider nb.no.

Folldalsjul og Alvdalsjul, og er full av lokalhistoriske bidrag fra bygdefolket. Disse utgis og selges av kommunene og i lokale butikker.

På Gruvekroa ved Folldal Gruver, er det ulike arrangementer med historiske og geologiske temaer. Her er det også åpent natur- og geologimuseum, i tillegg til gruvemuseet etter Frederiksgaves verk/Folldal Verk, og mulighet for en togtur inn i gruvegangene i sommersesongen.

Nasjonal turistveg Rondane går gjennom Atndalen og ender på Verket i Folldal. På veien hit, kan man se motivet av Solbergs Vinternatt i Rondane. For både turister og lokalbefolkning er det mye å oppleve ved inngangen til Norges første Nasjonalpark, hvor Edward og Sonja Barth fant så mye fra fangstfolkenes tid. Bygdetunet Uppigard Streitlien, er langs veien, og ble bygd opp av gamle lokale stuer, av skuespillerinnen Tore Segelske og ektemannen Anton Raabe. Der er det aktiviteter av og til i sommerhalvåret, som er drevet av ildsjeler og kommunen. Se Rondanevegen.no og folldal.kommune.no

På Facebook, deles det endel bilder og folldalhistorie på siden «Du vet du er folldøl når».

Historielaget samarbeider med Alvdal bok-og papirhandel med trykking av hefter. De har en god del lokalhistorisk litteratur i bokhandelen på Steia. Tynset bok og papir selger også endel lokalhistorisk litteratur. Historielagets nyeste «Gammelt frå Alvdal og Folldal» kan finnes i Jokerbutikkene i Folldal.

Diverse lokalhistoriske kildemateriale for Alvdal og Folldal

NSB Vokterboliger og Stasjoner